Om å våge tennis videre

Februar 2014: Regionsmester etter en knallhard finale særlig psykisk sett

November 2013: Klubbmester damer etter en hard semifinale og finale

Oktober 2013: En tårevått og sjeleglad Sørlandsmester

[separator type=”thin”]

Å lykkes med noe betyr mye for meg. Å få ros betyr mye for meg. Å kunne gjøre ting som gjør meg glad, gir meg energi. Spennende utfordringer og variasjon må være en del av mitt liv. Mestringsfølelse styrker meg enormt. 

Dette akter jeg å fortsette med.8. – 12. august er det Norgesmesterskap i tennis. Her har jeg tenkt å delta.

Det er for meg gruelig skummelt å si dette “høyt”. Selv noen måneder etter at en vennine som selv hadde deltatt i NM, anbefalte meg å gjøre det etter at vi hadde spilt mot hverandre i en turnering. Jeg, med min bakgrunn i tennis – eller rettere sagt, mangel på bakgrunn i tennis – skulle opp mot jenter som har trent disiplinert både tennis og fysikk i flere år? Skulle jeg opp mot etablerte tennismiljøer hvor sporten er et satsningsområde på høyt nivå? Vel, spørsmålet blir da ikke lengre om å vinne – jeg går jo opp mot “Goliat”, som jeg respekterer stort for alt arbeid som er blitt lagt ned i årenes løp – men, lille meg kan hevde seg. Min seier blir dét: Å delta i NM i tennis for første gang og kjenne at jeg har prestert så godt jeg kunne.
Jeg er ranket nr. 1 på damesiden i Arendal Tennisklubb, hvor jeg spiller. Jeg er ranket nr. 56 i Norge, et sted hvor jeg ikke engang befant meg for halvannet år siden.
Jeg langt fra best noen vei. Jeg må kjempe hardt hver gang, hver kamp, hver turnering. Men jeg er klar for en skikkelig utfordring. Fysisk sett – kanskje også psykisk sett – blir dette min største utfordring hittil.
Dette målet vet jeg at jeg ikke klarer å nå alene. Jeg vil ikke engang prøve på det, det ligger ingen glede i å kjøre eget løp for min del. Jeg vil lære av eksperter som kan løfte mitt spill, treningen, det mentale. Være bevisstgjort på de småvalgene en må ta dagen lang – som tilsammen, på slutten av dagen resulterer i et stort, mellomstort eller lite skritt mot målet, avhengig av valgene en har tatt. Det være både disiplin på trening – og i hvileperioder.

Å finne sponsorer og samarbeidspartnere som debutant i et norgesmesterskap er ingen enkel oppgave. Jeg vil imidlertid på dette punktet formidle en umålbar følelse av glede, fordi denne oppgaven har jeg klart, grunnet enkeltpersoner og bedrifter som virkelig har forstått min lidenskap for spillet, ser potensialet i å støtte et positivt initiativ mot å våge mer, mot å ikke være redd for å feile, og forfølge ens visjon. Det er virkelig tøft gjort av dem! Jeg er dypt takknemlig og ydmyk mot mine fire sponsorer/samarbeidspartnere som kommer til å følge meg i kampen mot NM:

Christina Mihaela Atletica NOCNA

Bilde 1: Atletica Idrettens Treningssenter har lagt opp treningsprogram tilpasset mine behov. Jeg trener flere ganger i uken hos dem, og får oppfølging. Basis styrkestrening er hovedfokuset i programmet, kjempegøy!

Bilde 2: Daglig leder og coach i NOCNA Sørlandet (Nordic Coach & NLP Academy), Linda Øygarden, hjelper meg med mental trening. Dette er nytt for meg, jeg gleder meg til å bli sterkere i tankene!

Christina Mihaela Presis 360 Nikita frisor

Bilde 3: Presis 360 er kommunikasjonsbyrået hvor jeg jobber til daglig. Jeg er heldig som har fått satt opp denne nettsiden med deres hjelp. Hvis jeg lurer på noe teknisk, spør jeg alltid mine kolleger. Da får jeg svar 🙂

Bilde 4: NIKITA Frisør på AMFI Arena går jeg til når jeg trenger noe meg-tid, for å føle meg litt fresh i mellom treningsøktene. Hårkur tar jeg alltid når steller håret hos dem, får å pleie lokkene, få glansen tilbake i håret – og visst dufter det kjempegodt!

Du som leser bloggen kan få GRATIS HÅRKUR når du klipper eller farger håret ditt hos NIKITA på AMFI Arena, ved å oppgi koden MIHAELANM. NB ! Gjelder kun butikken på AMFI Arena.

[separator type=”thin”]
Til høsten har det gått to år siden jeg begynte å spille tennis. Jeg startet sent i livet kan du si, i en alder av 27 år – men nettopp det er jo én fin side ved sporten, at hvem som helst uansett alder, kan spille. Jeg kan nesten ikke huske det, men da jeg var 14, 15 og 17 tror jeg at jeg spilte til sammen et halvt år, ett år. Så jeg hadde tatt i en rackert før, og visste at jeg syntes sporten var veldig gøy! Da jeg begynte i stillingen som prosjektleder, gikk jeg i en ny fase av mitt liv, med en god del mer fritid og dermed også overskudd av energi, etter å ha gått fra en hverdag som butikksjef om dagen, nettstudent om kveldene og frilansjournalist i helgene. Ganske så raskt ble jeg bitt av gud-dette-er-så-gøy-at-jeg-vil-prøve-å-bli-flink-basillen, og begynte å spille tennis opptil 4 ganger i uken.
Joa, jeg drev og jogget i ett år før den tid, men eide ikke muskler i kroppen 😀 Med en så stor og nokså plutselig belastning på kroppen, fikk jeg riktignok vondt flere uker om gangen vekslevis i håndledd, knær, lysk og hofter. Likevel storkoste jeg meg med spillet og ville gjerne fortsette.

Min mentale styrke på tennisbanen er et kapittel i seg selv.

Min mentale styrke er til tider overmodig – det er den delen av meg som får meg til å ta på meg ambisiøse prosjekter, selv om lite tilsier at det skal gå min vei.
Ett eksempel på dette er min første deltagelse i et sørlandsmesterskap i tennis, kun én måned etter at jeg begynte å spille. Skjelven, småkvalm, kaldsvettende, svimmel og overveldet av synet av en tennisbane som plutselig så veldig mye større ut enn det det er, og realiseringen av at nå skal du spille første kamp i et mesterskap rett foran en tribune med tilskuere – jeg følte meg liten, og ikke utrustet til å kunne håndtere hverken det tekniske spillet eller det mentale presset.

Jeg ble knust, sånn 6-0, 6-1. “Du var som en åpen bok” har jeg fått høre i ettertid. Så poker fjeset fantes ikke, mitt neste trekk – motstanderen kunne lese hva jeg ville gjøre, selv før jeg engang var bevisst på det. Sønderknust over min egen prestasjon og virkelig lavt nede, gråt jeg på veg tilbake til tribunen. Ikke fordi jeg er en dårlig taper, men fordi følelsen det er å mestre spillet, eller kjenne at jeg har gjort mitt beste men motstanderen var rett og slett bedre, betyr så mye for meg, at jeg synker når jeg føler jeg har prestert dårlig i tennis.

Selv halvannet år etter mitt første sørlandsmesterskap er min mentalitet på tennisbanen ustabil. Jeg har sluttet å kalle det som tar over mitt sinn og kropp før en tøff kamp for nervøsitet. Jeg kaller det angst – angst for å ikke kunne levere. Problemet er at angsten er nettopp det som veldig ofte hemmer meg i å spille mitt spill. Det blir en ond sirkel hvor jeg kjemper mot mine egne tanker – og på banen, mot motstanderen.

Samtidig, har veldig, veldig mye forbedret seg. Jeg trener styrke ved siden av tennisen og har blitt sterkere i kroppen. Jeg har fortsatt å spille tennis flere ganger i uken.

[separator type=”thin”]

Spillet mitt snudde seg da jeg i fjor sommer dro til Romania, hvor jeg kommer fra, og fikk trent med en profesjonell trener i 5 dager, to ganger om dagen. “Jada, du har et grunnlag. Men vi skal endre alt“, sa treneren etter at jeg hadde slått noen forehand og backhand mot veggen.

Det han sa, det gjorde han. Til å begynne med fikk jeg ikke ballen over nettet engang, fordi han hadde forandret hvordan jeg holdt rackerten. Jeg tapte mot noen skjønne, tøffe småjenter som han også trente. Men, hele opplevelsen var så surrealistisk, så gøy, jeg kjente virkelig at jeg levde…! Tenk det, å ha muligheten til å trene personlig med en profesjonell trener, bare du og han, i stekende sol, med tiden på dagen til rådighet. Han vokste på min iver for å lære masse, jeg kjente bare enorm takknemlighet og glede for at han gadd å begynne på “scratch” med meg, med den begrensede tiden vi hadde sammen.
Det blir et tomrom når du nå reiser. Fortell meg hvordan det går videre!” sa han, i det jeg med tårer i øynene takket ham så mye for hans hjelp etter vår siste trening sammen. Febrilsk prøvde jeg på flyturen hjemover å notere hva han hadde sagt om strategi, om teknikk, om det mentale.
Christina Mihaela Romania tennis 1 Christina Mihaela Romania tennis Christina Mihaela Romania tennis 2 Christina Mihaela Romania tennis 3

Bilder: Glimt fra treningstimene i Romania i fjor sommer, da jeg var hos min far og hans familie i fem dager. Jeg storkoste meg med trener Dinu Vulpescu og med noen av småjentene som han trente. Blemmer ble det også på grunn av skiftet i måten jeg holdt rackerten på, tok på plaster og spilte videre. Vi spilte ute på grus. RETT ved siden av faren min sitt hus, har han bygget et tennisannlegg med kunstgressbaner og grusbaner (!!) Her kan man booke bane, spille tennis, eller fotball, ta med småbarna til den tilhørende lekeplassen og nyte kald drikke og is fra kiosken på plassen. Musikk spilte fra over parasollene foran kiosken, rett ved siden av jobbet arbeiderteamet til min far med å bygge ferdig hans prosjekt av et eldrehjem med leiligheter til salgs og restaurant. Djeez! Awesome! 

Det hadde vært mye informasjon på kort tid og nå var det opp til meg å gjøre det meste ut av det.
I måenedene etter vant jeg tre mesterskap: klubbmesterskapet, sørlandsmesterskapet og regionsmesterskapet i tennis.

Støtten og applausen som jeg har fått underveis i treningen, og etter disse pretasjonene, fra familie, venner og kjente som vet hvor mye tennisen betyr for meg, vil jeg aldri glemme. De er med meg hele veien, følger treningene, de mange nedturene og mentale utfordringer, de supermegaduperstore oppturene. Jeg vet ikke om jeg hadde greid disse prestasjonene uten disse personene. For det, takker jeg dem.

Veien videre? Den blir til underveis. Målet er også å få deltatt på så mange turneringer, tenniskamper som mulig utenom jobb. Og så lenge økonomien holder, hehe! Jeg vil veldig gjerne dra en tur til Romania i sommer, en 10 dagers-periode for å være sammen med familien der, og trene tennis på utebaner, med egen tennistrener. Stort smiil!

Og vips så er det august! NM i tennis. Der skal jeg hevde meg.

Jeg tar utfordringen!