Dagen da drømmen fikk en knekk

Christina-Mihaela-Thommesen-Agderposten-juni-2014

Trykk på bildet for større utgave av artikkel i Agderposten (publisert lørdag 14.6.).

[separator type=”thin”]

Brennende smerte, konstant, fra fot, opp gjennom leggen, til kne. Utallige nålestikk. Veksling mellom glovarm kropp og frysninger. Gjennomgående i løpet av dagen, og natten.

Nøyaktig én uke har gått siden jeg hadde mitt første tennisuhell. Tilfeldighetene ville ha det til at det skulle skje på min andre trening med tennistreneren som jeg har jobbet i ett år for å få opp til Romania. Sammen skulle vi trene i en måned mot NM-kvalifiseringen i juli. Agderposten kom på treningen og skulle skrive om at min drøm har blitt oppfylt, kjæresten var også tilstede.

Det ironiske er at på to treninger lærte jeg å roe meg ned. Gå rolig imellom ballvekslingene, ikke stresse, faktisk sette meg ned når vi tok en pause. Før, gjorde jeg øvelsen, og løp tilbake til grunnlinjen for å starte på nytt.

Viorel: Skal du rekke et tog?

Meg: Nei?

Viorel: Skal du rekke et fly?

Meg: Nei?

Viorel: Så hvorfor haster du tilbake? Gå rolig, trekk pusten, gjør deg klar for neste omgang. Bruk energien der du trenger den.

Han har et poeng. Og jeg tok det til meg. Lot være å løpe etter baller som gikk utenfor banen, for eksempel. Han slo siste ball i kurven, den var på vei til å gå langt ut av banen, fordi vi var ferdige med øvelsen, og skulle gå videre til å trene serve.

Ikke ta den, ropte Viorel.

Jeg var allerede på vei, i et rolig tempo, fordi jeg skulle ikke bruke energien på denne ballen. Jeg skulle bare slå den tilbake. Jeg skulle bare… Jeg så ikke en ensom tennisball som lå på bakken i retningen jeg løp i. I det jeg løftet opp høyre fot, og skulle gjøre en steg, tråkket jeg på ballen, og landet rett på ankelen.

Jeg hørte at det knaste. Flere steder i ankel, fot, oppgjennom legg, opp til kne.Jeg falt på bakken, landet på magen. Et par sekunder tok det, før smerten skjøt gjennom kroppen og det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Smerten, kan jeg ikke engang forklare. Den var grusom, den verste smerten jeg noen gang har opplevd.

Jeg skrek i smerte, skrek for full hals. Å nei, å nei, ropte jeg da jeg skjønte hva som hadde skjedd, tusen tanker føk gjennom hodet: Har dette virkelig skjedd? Har jeg brukket foten, det knakk jo flere steder. For en uutholdelig smerte! Jeg klarer ikke å la være å skrike, herregud som jeg høres ut! Som om jeg føder! Kan jeg spille tennis igjen snart? Kan jeg delta i NM? Kommer tennistreneren til å ha noe å gjøre nå? Har dette virkelig skjedd……?

Svetten rant av meg. Ankel, fot og oppover leggen hadde det hovnet kraftig opp. Jeg tåler ikke å se sånt. Mens jeg ropte og gjentok at treneren hadde jo sagt at ikke jeg skulle ta den siste ballen som kom i luften, måtte jeg hele tiden holde meg fra å svime av. Øynene rullet bakover, jeg var svimlende ørr i hode og overkropp, men nektet å besvime. Jeg var redd for å miste kontrollen over smerten, over hvor vondt jeg kom til å ha det når jeg våknet igjen. Kjæresten løp inn på Atletica og røsket med seg en smertelindrende gelé. Han kom tilbake fortere enn svint og smurte den hovne foten.

Det var ingen pent syn, helt grusomt å se og oppleve. Tennistreneren ba meg prøve å bevege foten. Jeg så tærne mine bøye seg opp og ned. Det er et godt tegn, da er det kanskje ikke brukket, sa han. Hele opplevelsen virker for meg uvirkelig. Samtidig trenger jeg bare å kjenne på smerten, se på foten og leggen – reality check. Det skjedde virkelig.

Hos legevakten trodde legen at det var et brudd. Jeg tok MR-bilder – og ba alle leger, assistenter jeg snakket med underveis å krysse fingrene for meg, at det ikke var brudd. Jeg frøs, foten, leggen vekslet mellom tung smerte og en iskald følelse, sikkert på grunn av geléen. Kjæresten var med meg hele tiden, støttet meg, trillet meg rundt i rullestol…

Helt surrealistisk å måtte sitte i rullestol, jeg nektet å tenke på hvor skummelt jeg egentlig syntes det var. Det tok sin tid. Tror vi var hos legevakten i halvannen time.

Så kom beskjeden: Foten var ikke brukket. Jeg brast i gråt, av glede. Men, to uker ville det ta. Før jeg i det hele tatt kan stå, kanskje gå på bena. Og småløpe på tennisbanen? En god stund etter det…

Siste bortekamp med dame divisjonslaget kunne jeg bare glemme. Jeg kunne ikke engang være med, jeg og treneren, jeg hadde ikke holdt ut med foten frem og tilbake til Oslo. En av mange nedturer som konsekvens av uhellet…

En uke senere. Kan fremdeles ikke gå på foten. Smertene kommer og går, dagen lang, også om natten. Jeg var på jobb en halv dag i går, gikk også kanskje 5-10 steg. Foten verket hele natten, det var i går. I dag jobber jeg hjemmefra. Trolig også i morgen. Hinker på krykker når jeg går.

Føler ikke som meg selv. Jeg er ikke negativ, jeg er ikke sur på at dette skjedde. Dette skjedde – så jeg må få tiden etter til å telle som noe positivt. Som jeg sa til Agderposten, dagen etter uhellet, ringte jeg, ørr i hodet av smertestillende tabletter, og bestilte tenniskanalen. Jeg har sett på tennis sammen med tennistreneren, vi har snakket innledende teori, strategi – også mentalt om tennis. Og det skal vi fortsette med.

Det er ca. to uker til han drar tilbake til Romania. Jeg håper at jeg kan i løpet av neste uke stå på begge bena, nok til at jeg kan stå ved nettet og øve på volley. Og statisk på forehand, backhand, kanskje til og med serve. Akkurat nå, virker det som er long-shot, for dette går veldig sent og smertene er fremdeles der. Hovenheten har gått ned, foten er blå/sort/gul/rød der hvor ting ble ødelagt.

Men jeg skal ikke miste troen. Selvfølgelig.