– En ulykke kommer sjeldent alene

Røntgenbilde av benbrudd, august 2014

Så er jeg tilbake fra cruiseferieboblen som jeg har vært i de siste par ukene 🙂

Den 12. september er det 3 måneder siden jeg tråkket på en tennisball mens jeg løp under min andre trening med tennistreneren som jeg fikk opp fra Romania. Forstuing grad 3 med avrevne bånd og nerver konstaterte de fagkyndige. Oppbyggingen/opptreningen av denne ankelen har tatt ufattelig lang tid. Jeg har aldri hatt en idrettsskade før, men nå forstår jeg veldig godt hvor frustrerende det er å oppleve det mens man jobber aktivt mot et mål.

Jeg var kommet et stykke ut i opptreningen da jeg reiste på cruise, hadde jo holdt på med det i to måneder. Noe av det siste jeg gjorde var å småååååjogge rundt Hove (jeg haltet, fikk vondt i kneet, krampe i leggen, kink i hoften – og jeg var sikker på at det så veldig stusselig ut det jeg holdt på med – men jeg var så stolt og glad for at jeg klarte å holde på med det i 40 min i to dager). Jeg tenkte at jeg var kommet dit at jeg kunne gjøre dette. Jeg tok feil. Fysioterapeuten ristet på hodet da jeg stolt og smilende fortalte han om bragden.

Kondisjon er visstnok noe av det siste man skal trene når en er skadet. Leddbevegelighet, styrke og balanse er det man s k a l konsentrere seg om å bygge opp igjen. Her skal fokuset ligget i rehabiliteringen.

Christina Mihaela tennis nike adidas outfit royal caribbeanCRUISE-SELFIE: Jeg lyttet til råd og tips fra fysioen for trening under ferie. Den nyinnkjøpte balanseballen skulle være med i kofferten (kan ses i bakgrunnen), det samme skulle strikken fra Casall. For å trene stabilitet og kjernestyrke gjennom tennisrelaterte øvelser 

Jeg var flink og gjorde det jeg skulle. Jeg jogget rundt toppdekket  en dag (dette var før jeg fortalte fysioen om joggingen). Åh, det var så godt å kunne jogge, jeg så jo forbi det jeg faktisk kjente det oppover benet mens jeg holdt på… Jeg gikk til formelle middager med lave sko, jeg prøvde å bruke flip-flopsene så lite som mulig når jeg var ved bassenget. Jeg tenkte på ankelen sitt beste hele tiden.

En kveld, da noen unger lekte i bassenget, ville jeg også uti. Jeg hadde blitt varm av å ligge i boblebadet og trengte å kjøle meg ned litt. Jeg steg litt forsiktig i bassenget. Ungene mer eller mindre kastet seg uti. Jeg syntes det så gøy ut og jeg ville også gjøre det. Jeg gikk ut av bassenget og forsiktig rundt igjen – jeg ville jo ikke falle og skade ankelen igjen. Da jeg sto ved kanten av bassenget lot jeg meg selv falle uti. Kjente min kropp bli nærmest vektløs et millisekund før den traff vannet. Jeg lot meg selv synke litt og flyte opp igjen. Det var deilig. En herlig følelse. Det gikk bra og jeg ville gjøre det igjen.

Flere ganger hoppet jeg forsiktig i bassenget. Ikke høyt, bare nok til at du kjenner at du er litt i luften før huden treffer et forfriskende, blått vann. I hvert fall 8, 10 ganger gjorde jeg dette.

Det siste hoppet ble feil. Enten hoppet jeg for høyt, eller var for stram i kroppen da jeg gikk under vannet. Jeg traff bunnen med begge føttene. Da kjente jeg det: Det knakk i høyre ankel og en varm smerte som spredte seg oppover leggen. Jeg kjente nøyaktig hva som hadde skjedd. Den allerede altfor stramme innsiden av min skadede ankel fikk seg et skikkelig strekk. Ikke har jeg kunnet løfte opp foten mer enn 90 grader etter uhellet i sommer fordi innsiden strammet seg til og gjorde vondt. Denne delen hadde jeg nå lagt vekten min på, i tillegg til farten jeg fikk nedover fra hoppet og mot bunnen av bassenget. Min venstre ankel og ben fikk ikke vondt i det hele tatt.

To dager etterpå var jeg hos legen på skipet. Det hender, sa han, mest hos barn, men kan også skje hos voksne, at leddbåndet på innsiden av ankelen, som er så sterk at det skal veldig mye til for å rive det av, og som er festet til knokelen på innsiden av ankelen, blir strukket så mye at det kan rive av en bit av ankelbenet som det er festet til. For å sjekke om dette var skjedd, tok han et røntgen bilde.

Mamma, som er overlege i radiologi, og legen så på bildet. Og det var dette som hadde skjedd: benbrudd. Jeg hadde strukket leddbåndet som var så stivt på grunn av skaden til den grad at det tok med seg et bit av ankelbenet.

– Jeg er vel bra igjen om en uke, spør jeg legen på skipet.

Han kneper sammen munnen, rister lett på hodet.

– I´m afraid not. At least two weeks with controlled movement, after which I would still recommend you to wait a few more weeks before you jog easily, svarte han.

Jeg kunne ikke tro det. Jeg visste jo at ankelen var skjør, at jeg kjente alt av den minste feilbevegelsen og hvis jeg tråkket for hardt på den. Jeg prøvde å være forsiktig og bruke tid og frustrasjon på å bygge den, og min tålmodighet, opp. Ett øyeblikks uoppmerksomhet satt hele min lille progresjon som hadde tatt så lang tid, tilbake.

[separator type=”thin”]

I dag var min 11. sesjon hos fysioterapeuten min (6. sesjon hos han, 5 sesjoner hadde jeg mens jeg var på ferie i Romania). Maks uflaks konstaterte han da jeg fortalte om hva som hadde skjedd.

– Men det skulle vel ikke så mye til for å skade ankelen igjen ved et uhell, spør jeg.

Man kan ikke tenke sånn. Hvor mange er det som hopper i et basseng og som river av en bit av et ben, spør han retorisk…

 

Du må skifte fokus, Christina. Du kan ikke skynde fremgang. Du må tenke på at opptreningen er ditt fokus og ditt neste mål nå, ikke å være på banen og spille.

Fire til seks uker grunntrening skal jeg ha fra neste uke av. Etterfulgt av “to små måneder” (tnaaw, snakk om å prøve å legge det pent frem for meg, slik at ikke jeg blir for frustrert over tiden som opptreningen tar!). “To små måneder” men treningsfortettelse og lett tennisspill. Med ballmaskin eller med en partner, uten å løpe.

Først i desember, hvis ankelen “er bedre før antatt tidsberegning”, kan jeg begynne å konkurrere. Men mest sannynlig som måned for å begynne å konkurrere igjen, er februar 2015….

Februar 2015, dere..!