Jeg er ikke redd for å feile, bare for å ikke prøve

[dropcap custom_class=”normal”] A [/dropcap]ldri hadde jeg på forhånd kunne se for meg denne tennis-ambisjonen jeg la meg i april i år. Det er bare to år siden jeg begynte å spille tennis på hobbybasis. Jo mer jeg spilte, jo mer tok konkurranseånden og spillegleden overhånd. En tur til hjemlandet Romania, da jeg fikk trent tennis en uke med en profesjonell tennistrener, endret og løftet min spillestil. Opplevelsen var så stor for meg at ble mitt første blogginnlegg på min nye blogg, som nå rettet seg primært mot veien frem til tennis-NM. I månedene etter Romania-turen, vant jeg tre mesterskap: klubbmesterskapet, sørlandsmesterskapet og regionsmesterskapet i tennis 😀 #LYKKERUS Kanskje jeg hadde nådd min “peak”, kanskje det var det beste jeg klarte å prestere i tennis. Jeg vet ikke. Jeg var nysgjerrig på mer. Jeg ville vite hvor langt jeg kunne nå, hvor mye flinkere jeg kunne bli i tennis. Hvorfor ikke? Jeg syns jo tennis er KNALLGØY! Men altså jeg, med min bakgrunn i tennis – eller rettere sagt, mangel på det – skulle opp mot jenter som har trent disiplinert både tennis og fysikk i flere år? Skulle jeg opp mot etablerte tennismiljøer hvor sporten er et satsningsområde på høyt nivå? Vel, spørsmålet blir da ikke lengre om å vinne – jeg går jo opp mot «Goliat», som jeg respekterer stort for alt arbeid som er blitt lagt ned i årenes løp – men, lille meg kan hevde seg. Og min seier blir nettopp dét:

Å delta i NM i tennis for første gang og kjenne at jeg har prestert så godt jeg kunne. Det er målet.

Det skulle ikke gjøres halvhjertet, og jeg kunne heller ikke klare å heve mitt spill alene. Jeg ville ikke engang prøve på det, det ligger ingen glede i å kjøre eget løp, for min del. Jeg ville lære av eksperter som kan løfte mitt spill, treningen, det mentale.

Å finne sponsorer og samarbeidspartnere som debutant i et norgesmesterskap er ingen enkel oppgave. Jeg vil imidlertid på dette punktet formidle en umålbar følelse av glede, fordi denne oppgaven klarte jeg i april, grunnet enkeltpersoner og bedrifter som virkelig har forstått min lidenskap for spillet, ser potensialet i å støtte et positivt initiativ mot å våge mer, mot å ikke være redd for å feile, og forfølge ens visjon. Det er virkelig tøft gjort av dem!

Det er kjent for mine blogglesere at Atletica Idrettens treningssenter ved Sam Eyde videregående skole  har vært min sponsor i forbindelse med tennis-ambisjonen jeg la meg. Hele planen om å delta i kvalifiseringsrunder i tennis-NM i august ble lagt på hyllen da min jeg tråkket på en tennisball på banen under en trening, og rev av bånd og sener i høyre ankel. I tre og en halv måned har jeg ikke kunnet spille tennis, selvfølgelig ikke konkurrere heller. Atletica har fra stund én da jeg presenterte min ambisjon, sponset meg med gratis trening, skreddersydd treningsprogram og treningsveiledning når jeg har følt behov for det. Det jeg fikk bevist ovenfor meg selv den første halvparten av tiden med Atletica som sponsor på generell styrketrening ved siden av tennisen, er at jeg gjør det arbeidet som trengs og holder meg til planen de legger opp for meg. I videreført betydning har treningsopplegget fra dem gjort meg sterkere på banen – og i hverdagen – jeg har forbedret formen ved å teste meg selv før et treningsprogram og etter, og jeg har vunnet noen tenniskamper til.   Christina Mihaela Vintilescu Atletica treningssenter tennis løpetest Stuenes 3Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 5Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 6Christina-Mihaela-Vintilescu-Atletica-treningssenter-tennis-løpetest-Stuenes-1Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 7Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blogChristina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 8Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 2Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 3Christina Mihaela Vintilescu Atletica treningssenter tennis løpetest Stuenes 2

// Noen av bildene som kjæresten min tok under min aller første løpetest. Dette var en del av treningsprogrammet som Atletica satt opp for meg i perioden april – juni. Tiden i første test ble 14 min. 36 sek.  (les blogginnlegget her). Tiden cirka åtte uker senere ble 13 min. 17 sek. (Instagram-oppdatering) //

// Fotograf: Håvard Stiansen //

Skulle jeg gå opp mot de beste i Norge i kvalifiseringen i tennis-NM, visste jeg at innsatsen måtte økes betraktelig. Jeg måtte rett og slett bli bedre på å spille tennis. Gjennom min far, fikk jeg muligheten til å hente opp til Norge profesjonell tennistrener Viorel Marinescu. Gjennom kommunen fikk jeg fast banetid to timer hver dag i en hel måned. Herreminhatt, jeg var helt i ekstase!! Såpass at jeg lagde min første videoblogg her på bloggen 😀 Så skjedde det: Bare på min andre trening med han, altså dag to han var i Arendal, da tråkket jeg på en tennisball under treningen, så stygt at jeg rev bånd og sener i høyre ankel.

Jeg hørte at det knaste. Flere steder i ankel, fot, oppgjennom legg, opp til kne.Jeg falt på bakken, landet på magen. Et par sekunder tok det, før smerten skjøt gjennom kroppen og det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Smerten, kan jeg ikke engang forklare.

Christina Mihaela Thommesen Agderposten juni 2014

// Agderposten var tilstede under treningen med Marinescu. En utrolig rask og observant fotograf og journalist Vidar Lorentsen fikk med seg øyeblikket da jeg tråkket over. Trykk på bildet for større utgave, eller les blogginnlegget // 

Den andre halvparten av tiden av sponsoratet hos Atletica har jeg vært et hinder for meg selv og min ambisjon, i den forstand at jeg ikke kunne gå den første uken etter overtråkket, og fremgangen og mulighetene for hva jeg kunne og ikke kunne trene har vært svært, svært begrenset. Det var ikke viljestyrken det sto på, det skal jeg love dere. Men jeg skjønte fort at fremgangen ikke kunne skyndes. Jeg har måttet ta tiden til takke, fokusere på hva jeg kunne trene, jobbe med andre aspekter ved tennisen, slik som det mentale. Vi er nå inne i en ny sesong. Tennis-NM har kommet og gått. Men – det kommer en tennis-NM til. Det kommer flere tenniskamper, turneringer og mesterskap. Etter flere uker med fysioterapi-timer, rehabiliteringsøvelser, dager hvor foten måtte holdes hevet og i ro, opptrening av kropp, er tiden inne for en ny tennis-sesong. Smått men sikkert skal jeg komme meg tilbake på tennisbanen og i tenniskamper. Fire til seks uker grunntrening skal jeg ha nå. Etterfulgt av «to små måneder» sier fysio Øystein Oveland ved Atletica (tnaaw, snakk om å prøve å legge det pent frem for meg, slik at ikke jeg blir for frustrert over tiden som opptreningen tar!). «To små måneder» med treningsfortettelse og lett tennisspill. Med ballmaskin eller med en partner, uten å løpe, kan jeg spille da.

I desember, hvis ankelen «er bedre før antatt tidsberegning», kan jeg begynne å konkurrere. Men mest sannynlig som måned for å begynne å konkurrere igjen, er februar 2015….

Februar 2015, dere..!

Smånervøs på grunn av at planen min ikke gikk som forventet, spurte jeg Atletica om hva som skjer videre med tanke på sponsoratet. Svaret jeg fikk var overraskende: De ønsket å fortsette og egentlig trappe opp sponsoratet. I tillegg til gratis trening og personlig treningsprogram, skulle jeg få faste timer med personlig trener!! For meg var sponsoratet så perfekt, med tanke på all den idrettsrelaterte kunnskapen som treningssenteret byr på, det er jo midt i blinken for en som meg. Men at jeg nå skulle få strukturert oppfølging fast hver måned med en PT og at jeg blant annet skulle ordentlig testes på makspuls og laktattest når ankelen var helfrisk – jeg er rett og slett rørt over troen som disse folka har i meg!!

Hver måned skal jeg blogge om et Atletica-relatert emne. Jeg dokumenterer stadig på Instagram treningsøktene og har lagt ut videoklipp som viser diverse treningsrutiner her på bloggen. Men nå skal Atletica bli et fast innslag hver måned på bloggen, og det starter med et blogginnlegg om et introduksjonskurs til styrketrening som Atletica har arrangert de siste par ukene. Det gleder jeg meg til!

1Q0J2337

// Introduksjonskurs til styrketrening hos Atletica treningssenter, del 1. Her med senterleder (midten) Siri Moseng Reiersen 😀 //

Jeg kan gjerne fortelle litt om meg selv til de av dere som blir kjent med meg først nå. Jeg er 29 år, Mihaela er mitt mellomnavn, jeg er opprinnelig fra Romania. Jeg flyttet til Norge som 13-åring, har bodd for det meste i Arendal, men også i Tromsø siden da. Jeg er utdannet innen kommunikasjonsfaget og som journalist. Jeg elsker å ta bilder og være kreativ av meg – det er nok derfor jeg har blogget mer eller mindre i tre år, for det meste “privat”, om antrekk/mote fordi det synes jeg er gøy å gjøre, men også for IKEA, LoveFilm og NKS Nettstudier, og det var minst like gøy! Jeg er utdannet innen kommunikasjonsfaget og som journalist. Til daglig jobber jeg som prosjektleder i kommunikasjonsbyrået Presis 360. Lurer du på jeg jobber med som prosjektleder, så har jeg (naturligvis) blogget om dette på byråbloggen. Jeg eide ikke én muskel (satt på spissen) før jeg begynte å trene på Atletica i 2012. Da hadde jeg spilt tennis på hobby-basis i litt over et halvt år, og opplevde at jeg fikk vondt på de samme stedene, og kjente meg ikke sterk i det hele tatt. Jeg var, allerede før jeg tok kontakt med Atletica, overbevisst om at trening av hele kroppen ville hjelpe meg på tennisbanen, i restitusjonen og i hverdagen. Dessuten synes jeg at en sterk kropp og muskler på jenter, er fint!

Atletica er idrettens treningssenter med fokus på funksjonell trening for alle grupper, fra idrettsutøvere til supermosjonister og folk som ønsker moderat trening i hverdagen. Jeg ville ikke kaste bort tid på å sette meg i videofilmer, lese artikler om kosthold og trening – det er jo en grunn til at personlig trener, kostholdsveiledning og slikt er en egen utdanning. Jeg likte den proffe profilen som Atletica har, og tok kontakt med en veileder allerede første gang jeg var der. Siri Moseng Reiersen,  tidligere blant norgestoppen i hurtigløp på skøyter, satt sammen med meg og ble kjent med min (trenings)bakgrunn:

  • 28 år
  • Problemer med knærne, særlig ved støttreff som knehopp
  • Spiller tennis flere ganger i uken
  • Ønsker å bli sterkere i kroppen og få bedre balanse

Første program holdt jeg på i tre, fire måneder. Denne var satt opp av en Stig Ågedal-Mortensen, som tidligere har jobbet for Olympiatoppen, og hadde fokus på slyngetrening og spenst. Programmet etter det holdt jeg på med i høst, denne var satt opp av Siri, og hadde fokus på styrketrening (noe jeg aldri har gjort før!) og noe intervalløp. Programmet jeg begynte på i uke 12 i år, er satt opp av Linda Larsen, flerfoldig norgesmester i sykling (!), og har fokus på oppkjøring før NM, herunder:

  • Styrketrening (basisøvelser, samme øvelser to, tre ganger i uken. «Du skal bli rå i disse øvelsene!» er de eksakte ordene til Linda) :)
  • Kondisjonstrening/vedlikehold
  • Skape et grunnlag

Treningsprogrammet som jeg nå har fått satt opp av Siri går over 6 – 8 uker. Nå som ikke jeg kan spille tennis aktivt, men kan trene på grunn av at ankelen er på bedringens vei, skal jeg jammen sørge for å bygge kroppen opp igjen! Planen min har riktignok slått feil en gang. Det er en risiko at dét kan skje igjen, og jeg vet ikke på forhånd vite hva det kan være for noe. Men én ting er sikkert: Jeg elsker å spille tennis, jeg elsker å konkurrere i det! Jeg elsker å vinne kamper, jeg elsker læringsprosessen underveis. Jeg skal atter en gang jobbe for å komme i kvalifiseringsrundene under norgesmesterskapet i tennis. Jeg er ikke redd for å feile, bare for å ikke prøve. Bli med meg i fortsettelsen 🙂 🙂 Hilsen Christina! Christina Mihaela Carare Stuenes løpetest tennis blog 4