Rørt til tårer

Hahaha! Snakk om “tidenes comeback”! I helgen meldte jeg meg på i klubbturneringen til Arendal tennisklubb. Dette skulle bli min for første turnering siden ankel-uhellet for seks måneder siden. Det var så få jenter påmeldt, og siden jeg vant den ene kampen på walk-over, gikk jeg rett til finalen! Huff, det er veldig synd at ikke flere jenter kunne delta i helgen.

Hadde jeg visst det på forhånd, så hadde jeg kanskje meldt meg på på herresiden også. Men, jeg har spilt stort sett én gang i uken de siste par månedene, og totalt kanskje tre (vennlige-/trenings-) kamper mot andre herre-medlemmer i klubben, og tapte så det suste i samtlige. På tirsdag endret jeg attpåtil grep under en treningstime, da en kjempedyktig en fra klubben viste meg det. Jeg forsøkte å serve noen ganger med det nye grepet (måten en holder tennisrackerten på), og fikk ikke ballen over nett engang. Kroppen og armen var så vridd, teknikken så uvant, at jeg klarte ikke å få fart i slaget. Men jeg prøvde litt til – og så begynte ballene å gå over nett, med toppspin. Ikke mye fart, teknikken må jeg få inn litt mer først. Jeg ble rådet til å forsøke å endre grepet litt mot dette nye grepet under turneringen, for å bli litt vant med det.

Hehe, men jeg klarte ikke å bare endre det litt. Jeg holdt rackerten like “ekstremt” som jeg ble vist på tirsdag. Jeg syntes det var gøy å serve på denne måten, så jeg gjorde det i turneringen også. Jeg ble overrasket over at fra tirsdagstimen til lørdagens finale, så klarte jeg å få fart nok i serven med det nye grepet, slik at de fleste servene gikk inn. Superhappy for det!!! Nå er det bare å fortsette å lære seg dette grepet.

En ting jeg ikke er noen ting happy om, det er nervene. Kanskje det er på grunn av mangel på kamperfaring siden ankel-uhellet, men for dere som har fulgt meg her på bloggen og kjenner meg, vet at jeg sliter enormt mye med nervene under en kamp.

Hjertet slo i halsen og sto ut i brystet, hvis jeg kan forklare det slik, helt fra jeg sto opp på lørdag. Jeg hadde to, tre timer før jeg skulle spille, men til tross for det føltes som om jeg skulle spille straks. Hendene ble klamme. Jeg lot som om jeg ikke la merke til dette, at jeg var nervøs, og prøvde å slappe av med frokost, TV-titting, Pinterest-surfing.

På plass på tribunen, mens jeg ventet på vår kamp, var min “svigerfamilie”, “svigerinne” og “svoger”, sammen med Håvard, til stede. Jeg var så rørt inni meg, følte meg som en liten jente som hadde familien sin på plass for å heie på henne. Og det var jo for så vidt helt riktig! Men at de kom ut, alle sammen, for å støtte meg i min første tenniskamp etter ankel-uhellet… jeg følte meg som verdens heldigste! Jeg følte og jeg så støtten rundt meg. Noen tårer i øyekroken ville jeg ikke fortrenge, for denne takknemligheten, støtten og kjærligheten ville jeg føle på.

Allerede i det jeg går ut på banen for å varme opp, kjenner jeg hjertet dunke i halsen. Pusten er svært kort. Hendene skjelver, de er klamme, jeg er ørr i blikket. Dette fortsetter ut i spillet. Bare verre. Det kjennes som det å stå på banen og vente på å ta imot motstanderens serve er så overveldende… noe, som jeg ikke kan sette fingeren på, gjør at synet sløres til, jeg sliter med å fokusere. Det føles som om jeg kjemper mot meg selv, i tillegg til motstanderen, fordi det er nettopp det jeg gjør. Jeg forsøker å roe ned hjertet, tankene i mellom ballvekslinger, har samtaler med meg selv:

Meg: Kom igjen, fokuser!

Meg: Huff, ikke denne nervøsiteten igjen! Jeg sliter!

Meg: Du er tøff, Christina. Tenk retur av serve, plassering. Våg!

Meg: Men jeg har ikke kontroll over meg selv. Når skal jeg komme over dette?

Meg: Det blir bedre! Med tiden, med kampene som du spiller! Sjekk serven `a! Du får til å serve selv med det nye grepet som du ikke har øvd på!

Meg: Ja, men kan jeg vinne dette?

Vi bytter bane fra bane 3 til bane 1, da vi får beskjed om at publikum vil se kampen bedre herfra. Dette passer meg fint, spiller ikke negativt inn på nervøsiteten at vi skal spille rett foran publikummet. Tvert imot, jeg “feeder” av engergien herfra!

To game inn i spillet på bane 1, holder jeg på å kollapse sammen innvendig. Jeg er så svimmel, men fortsetter spillet, for jeg vet at det er nervøsiteten som tar overhånd. Jeg kjemper. Jeg kjenner meg desperat etter å komme over det jeg føler inni meg. Jeg prøver noe annet. Bli “illsint”. Ser rødt. Jeg slår en backhand så hardt jeg klarer, legger hele kroppen i slaget, vinkler ut til siden – og ballen sitter klistret på linjen.

Det står 1-0 i set til motstander, og 4-4 i andre sett. Jeg er sikker på at publikum kan se at jeg sliter med pusten, at leppene skjelver, at jeg er på gråten. Rett og slett fordi jeg ikke fikk kontroll over nervene.

Jeg kan ikke huske hva som skjedde de to siste gamene. Det er en tåke. En tåke fylt med andpusthet og villrede om mine følelser. Jeg visste ikke at jeg hadde gått tilbake til startpunkt hva gjaldt min mentale “styrke” på banen.

Hva jeg husker fra resten av kampen? Jo, at jeg var mest tilstede i mitt eget hode. Hvor bevisst jeg jobbet mot min nervøsitet – og jeg husker slagene jeg slo da jeg “så rødt” – og som jeg vant. Men ingen jevn, rolig, fokusert tilstedeværelse.

Formen ellers, kondisjonen, refleksen, ankel-formen – jeg kjenner at disse fungerer! Jeg fikk bare ikke utnyttet dem.

Jeg spurte på Instagram om noen hadde tips mot en nervøsitet som tar fullstendig overhånd i en kampsituasjon?

– Prøv visualisering. #whatchampionsdo, var det en som sa.

Kanskje han har rett. Men kanskje det ikke er for meg likevel? Kanskje andre tips fungerer bedre for meg?

Én ting er i hvert fall sikkert: Jeg er 110% villig til å fortsette å jobbe med å få styr på nervene, selv om jeg må begynne på scratch.

bilde

Gratulerer til Karsten Sandåker som vant herreklassen, etterfulgt av Klaus Wiggen Kamstrup på andreplass! Vel spilt!