Hjertebank

Christina Mihaela Carare Atletica Idrettens treningssenter PT-54_red

Jeg stirret lenge foran en blank skjerm på dataen. Lukket laptopen, uten at ett ord ble skrevet. Prøvde igjen i dagene som fulgte å samle noen innledende ord. Men alle tanker og følelser som jeg har hatt de siste par månedene har ikke latt seg enkelt oppsummere.

Det blir stadig mer virkelig, hva jeg har valgt å gjøre, som vil påvirke de neste månedene av mitt liv, kanskje hele året. Forhåpentligvis hele året. Da betyr det at jeg lyktes.

I desember takket jeg for meg i jobben som prosjektleder hos Presis 360, etter to og et halvt lærerike, innholdsrike og spennende år. For min del, har ansettelsen betydd enormt mye både profesjonelt sett og for privaten. Da jeg i 2012 fikk telefon av selveste sjefen som hadde funnet meg via min blogg på Internett og lurte på om jeg var interessert i å søke på stillingen som prosjektleder, tenkte jeg at dette byrået har bein i nesa. Det likte jeg. Jeg hadde jovisst “riktig” utdannelse, en bachelorgrad i kommunikasjon, men arbeidserfaring som frilansjournalist, butikksjef og gründer, var ikke akkurat direkte overførbar til en stilling som prosjektleder i privat sektor.

For mer om min bakgrunn i kommunikasjonsbransjen, les Blogget seg til ny jobb om hvordan jeg ble “oppdaget” og Hva gjør en prosjektleder, mitt syn på en slik stilling.

Foruten en brå læringskurve (just the way I like it), har jobben gitt meg mulighet til å jobbe med et svært bred spekter av kunder. Spesielt ett prosjekt i den senere tid opplever jeg som ekstra givende – et prosjekt hvor jeg nylig var modell for et anerkjent, internasjonalt treningsutstyrsleverandør. For meg som ikke trente noe særlig før jeg faktisk begynte å jobbe hos Presis 360, var det et stort kompliment. Hele erfaringen var for meg en pekepinn fra utad på at treningen har gitt (synlige) resultater. Kjempestas! Bildene skal brukes i markedsmateriell for selskapet, så hvordan det/de til slutt blir, er jeg veldig spent på å se – og ikke minst vise dere!

Presis 360 er også stedet hvor jeg traff min kjæreste, Håvard Stiansen. Eller rettere sagt, så traff jeg han tvers over gangen fra mitt kontor i andre etasje, der han jobber i Media Service som filmfotograf, og der man går forbi mitt kontor for å gå ned til første etasje. Man kan også si at jeg traff han i lunsjen, der alle tre byråene som holder til på denne delen av huset, Presis 360, Media Service og November Film, møtes hver dag til god mat og riktig så koselig atmosfære! Ja, for det var bare slike små glimt vi fikk av hverandre før vi, trolig ett år etter at jeg begynte å jobbe i Presis 360, faktisk begynte å snakke til hverandre, foruten en småsjenert hilsen fra min side, eller et smil fra hans.

Vi hadde i tiden før det, diskutert om hva som var vanskeligst å spille av tennis og badminton. Jeg spilte jo tennis, han badminton. Jeg mente selvfølgelig at tennis var den mer krevende sporten. Han mente at badminton var det. Så utfordret jeg han til å komme og spille en gang. Eller bare slå litt, se hvordan det gikk. Han tok utfordringen på strak arm, og stilte opp på tennisbanen på Sør Amfi, iført nye shorts, ny t-skjorte og med ny treningsbag. Jeg smeltet litt… Mellom latter og skravling, rackertslag og heiarop, fant vi tonen.

Fremdeles i dag sender jeg en småsjenert hilsen i det han passerer mitt kontor. Og titt og stadig sender han meg et skjønt smil.

Sånn har en liten og veldig fin del av min hverdag hos Presis 360 vært.

Christina Mihaela Carare Atletica Idrettens treningssenter PT-32Foto: Håvard Stiansen

Fra 1. februar er min hverdag komplett annerledes. Fra da av er jeg arbeidsledig.

Noen spurte meg forleden dag om hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med. Jeg er jo åpen for hva som helst, i teorien. Det er det som gjør fremtiden så spennende, samtidig skummel. Jeg har mange gode egenskaper, deriblant en stor porsjon læringsvilje, besluttsomhet, kreativitet, lidenskap, nysgjerrighet og ambisjon. Jeg liker spenning, nyskapning, men også struktur og rutiner. Inni meg bor en gründer, en lyst til å skape noe eget, til nytte for andre.

Det er nettopp disse egenskapene som prissetter høyere og som jeg finner drivkraften i til å overvinne en stadig underliggende frykt for å feile. Og det er nettopp disse egenskapene som jeg håper skal drive meg fremover når jeg i 2015 skal satse mer på tennis, i forhold til min egen ambisjon om å delta i tennis-NM, men også i forhold til å realisere en visjon som jeg har for tennis-Norge.

Når det gjelder privaten, misforstå meg rett. Jeg tror ikke at “jeg er noe”. Jeg er snart 30 år (grøss og gru!!), og jeg mener ikke at jeg skal bli verdens flinkeste tennisspiller. Til det har jeg feil utgangspunkt, ettersom jeg startet å spille aktivt først i 27 års alderen. Dét toget har lastet opp sine passasjerer og kjørt for lengst, for å si det sånn. Toget har til og med nådd sin destinasjon og begynt på returveien for å hente nye, unge, talentfulle passasjerer.

Men det er lov å ha ambisjoner om å bli bedre. Det syns jeg at man skal ha uansett hva man holder på med. Og jeg elsker tennis. Jeg sliter mye med det mentale under kamp og jeg mangler mye teknikk. Sånn sett, hender det ofte at tennis “tærer” på meg, spesielt mentalt. Men jeg elsker spillet mer enn jeg gjør det motsatte.Tennis er glede, inspirasjon, motivasjon, givende, mestringsfølelse, disiplin, sunn konkurranseinnstikt. Tennis er så mye som jeg vil være en del av. Og for å kjenne enda mer på disse tingene, vil jeg spille mer.

Jeg vil være ambisiøs. Jeg er heldig som er frisk og som kan spille tennis. Jeg er “heldig” nå som jeg kan vie dagtid på å trene det. Hvorfor da la meg stoppe?

Jeg har alltid hatt en gründer i magen. Og når jeg først får en idé eller en visjon i hodet, da skal det mye til for å stoppe meg fra å forfølge den. Slik er tilfellet for det jeg tenker på for tennis-Norge. Det er noe jeg ønsker å få til der, for tennis-Norge sitt felles beste.

Visjonen som jeg har for tennis-Norge vil jeg “spandere” noen måneder fra februar og ut på å undersøke. Jeg er ikke redd for å starte i det små, for å sakte men sikkert nærme meg et større mål.

Arbeidet for tennis-Norge har jeg allerede begynt. For å være mer nøyaktig: Jeg begynte allerede i april 2013, da jeg fikk støtte fra Regionalt næringsfond for Arendal, Grimstad og Froland og bistand fra Norges Tennisforbund til å undersøke norske tennisspilleres behov knyttet til tennisutstyr. Undersøkelsen resulterte i en rapport, som danner nå grunnlaget for min satsning videre.

På fritiden har jeg vært i møter med Etablerersenteret i Arendal. Fremover har jeg linet opp møter med en filial av Innovasjon Norge, Kompetansesenteret for Idrett i Agder og Alfacom i Arendal. Herreminfred! Jeg gleder meg til å treffe disse menneskene, sparre med dem om tanker, ideer, løsninger, lære av dem, bli inspirert – i det hele tatt, jobbe med min visjon.

Dette er skummelt for meg. Dette er gøy for meg. Jeg kan ikke tro at jeg skal, og får til å vie de neste månedene til tennis. Måtte det holde helt i mål og resultere i et godt og nytt tilbud for tennis-Norge, måtte mitt eget spill også heve seg.

På tennis-ferden herfra, håper jeg at du vil fortsette å følge meg. Jeg for min del skal holde dere oppdatert.

Hilsen,

Christina Mihaela Vintilescu Carare