Regionsmesterskap Kristiansand

Mye romperisting og lår-klapping i denne videoen… 

Tre dager før årets regionsmesterskap fryktet jeg at jeg ikke kunne delta på grunn av en vond skulder. Jeg hadde allerede måttet trekke meg fra herreklassen – hvor jeg hadde meldt meg på for å få ekstra kamptrening for nervene, og kamptrening for tennis generelt. Etter en 7-8 måneders ufrivillig tennispause på grunn av fjorårets kraftige overtråkk, var det å komme i spill igjen det viktigste jeg ville gjøre.

“Konsentrert” hvile, et par timer hos min fysioterapeut og Voltaren i tre dager hjalp. Lørdag kl. 06.30 – etter kanskje 4 timers søvn – kjentes skulderen god nok til å stille i dameklassen! Kvart på åtte reiste jeg og tennistrener Viorel fra Saltrød til Kristiansand tennisklubb – først 14 timer senere var vi tilbake. Én seier, og to tap med erfaring rikere.

Det er flere måneder siden, kanskje til og med ett år, siden jeg har vunnet en kamp eller til og med klart å snu et sett. Derfor var jeg veldig, veldig glad, når jeg klarte begge deler nå i Kristiansand. Sluttspill-kampen på ett sett vant jeg 6-0. Det var rett og slett veldig gøy!

Men min aller første kamp, kl. 9 – jeg kan ikke engang huske hva jeg gjorde i første sett. Det tapte jeg 6-1. Jeg var riktignok nervøs og jeg “slo med frykt” i følge Viorel, men jeg kan ikke huske at jeg hadde den paniske, angstfylte, lammende og skjelvende nervøsiteten som jeg altfor ofte har i kamp. Men jeg hang rett og slett ikke med. I det hele tatt. Jeg forsøkte å ta meg kraftig sammen i andre sett, jobbet knallhardt mentalt – og klarte å vinne andre sett 6-4. At jeg har vunnet et sett i det hele tatt, er det også kanskje ett år siden sist, selv om jeg teller med vennlige tenniskamper i klubben.

Det er i øyeblikk som disse at jeg skjønner at jeg har mer inne i meg enn det jeg selv tror at jeg har, at jeg klarer mer enn jeg vet, hvis jeg bare fokuserer og jobber knallhardt for det. Det er øyeblikk som disse som er alt strevet verdt.

Så skulle det hele avgjøres med supertiebreak, det vil si første mann til 10 poeng. I forhold til å spille fulle sett, er og føles tiebreak til 7 poeng og supertiebreak til 10 poeng mye mer “oppstykket”, fordi man server annenhver gang. Dessuten er det mye som står på spill i tiebreak og supertiebreak, ofte et sett, eller som i dette tilfellet, en hel kamp.

Og dér slo nervøsiteten inn for fullt. Skjelvingen, andpustheten, panikken, hjertebanken. Jeg klarte ikke å holde det sammen, hverken mentalt eller fysisk. Det er fryktelig synd. Leit og trist når man står opp i det. Jeg tapte hele kampen i avgjørende 3. sett på supertiebreak 5-10.

Some you lose, some you win… Det viktigste denne dagen var at jeg filk spilt! At jeg vant en gang og at jeg klarte å snu et sett!!

Og dette på selveste Valentinsdagen. Og Håvard, han var prikken over i-en denne dagen, selve “icing on the cake”, selveste finingen! Da han våknet kjørte han helt til Kristiansand for å overraske meg og se meg spille – dessverre kom han akkurat i tide for å se meg tape første kampen på supertiebreak. Men han kom kun for å overraske og fikk sett meg spille kanskje i ett kvarter, før han måtte kjøre tilbake til Arendal for å jobbe. Det var bare utrolig herlig gjort syns jeg!

Og da jeg kom hjem, i 22-tiden riktignok, sto han med tre røde langstilkede roser! Han hadde også vasket bilen min og på kjøkkenet ventet det pizza! Perfekt avslutning til en kjempefin dag! <3

Christina Mihaela Carare tennis Viorel Marinescu Kristiansand tennisklubb regionsmesterskap collageChristina Mihaela Carare tennis Kristiansand tennisklubb regionsmesterskap februar 2015 rammeChristina Mihaela Carare tennis Kristiansand tennisklubb regionsmesterskap februar ramme