Hvem er Christina Mihaela

Min kjæreste og filmfotograf Håvard Stiansen var med meg i februar på en av tennistreningene sammen med profesjonell tennistrener Viorel Dan Marinescu. Jeg syns Håvard har vært mektig dyktig som har filmet og klippet sammen denne promovideoen for bloggen. Jeg har storgledet meg til å vise dere den! Fantastisk gøy! Jeg er stolt!

Hva syns du om videoen?

Personlig syns jeg at den passer perfekt også for å presentere meg selv nærmere for deg som leser dette. Det gir et aldri så liten innblikk i hvordan jeg er på trening. Passe høylytt, fokusert og spretter rundt! Jeg storkoser meg når jeg får vært aktiv og sprudler over av energi når jeg får gjort noe som jeg er så glad i. Glede overload!

Bloggen skal bli mer personlig. Som nyetablert gründerkvinne, som i tillegg har muligheten til å forsøke å gjøre et levebrød av tennis, trening, idrett i det hele tatt, håper jeg på at du som leser min blogg vil bli inspirert til å følge dine drømmer og våge!

[separator type=”thin”]

Oppveksten

Du kommer aldri til å kunne leve av en sport, ble jeg fortalt tidlig i livet. På mange måter har dette utsagnet påvirket mange valg i mitt liv. Jeg valgte for eksempel allmennfag på videregående fremfor en idrettslinje – i redsel for å risikere å ikke kunne leve av sport. I gymtimer følte jeg meg aldri helt tilpass – jeg var hverken rask, eller god i ballsport. Jeg holdt igjen. Jeg følte meg liten og dum. Jeg ville gjerne holde på med en sport og bli god i det. Jeg visste at jeg hadde mer i meg, at jeg kunne bli flink i noe fysisk, men jeg kunne ikke bruke tid på det – for jeg kunne jo ikke risikere å ikke kunne leve av en sport.

Jeg har alltid vært en sprudlende, blid, glad og “spretten”. Energisk. Men jeg vokste opp i en kultur og en tid da det å drive med sport var lik å kaste bort livet sitt. Jeg husker at jeg snek meg av gårde på turntrening en gang. Andre gangen jeg gjorde det, ble jeg tatt. Jeg ble forbudt å dra på turn igjen. Skolegang og disiplin var det eneste som ville gjøre meg suksessrik i livet.

Voksenlivet

Først i en alder av 27 begynte jeg å trene på treningssenter. På samme tid begynte jeg å spille tennis aktivt. Med en bachelorgrad i kommunikasjon og journalistikkstudier bestått, en butikksjefsstilling og gründertilværelse i bagasjen, samt en fulltidsstilling som prosjektleder på daværende tidspunkt, følte jeg en slags indre ro og “riktighet” for at tiden var moden til å gjøre noe sporty.

Jeg ser mange unge jenter, sterke og spreke som bare det, som driver med all slags idrett, som har støtte fra familien og venner til å drive på med nettopp den idretten de er glade i. De oppfordres fra de kan gå til å holde seg aktive. De holder gjerne på ikke bare med én idrett, men kanskje til og med to om gangen. Å bruke tiden utenom skole til idrett og fysisk aktivitet er noe av det mest naturlige her i Norge. Det går gjerne mange timer og arbeid fra ildsjeler i dette langstrakte landet til å løfte opp idrettstalenter. Det jobbes for at de skal få de nødvendige ressursene og støtteapparatet som de trenger til å nettopp kunne leve av idretten de er så dyktige i.

Og dette syns jeg er helt fantastisk! Sånn bør det alltid være! Oppfordre hverandre! Støtte hverandre! Hjelpe hverandre!

Ja, hadde ting vært annerledes i min oppvekst, hadde jeg kanskje (les: trolig) holdt på med tennis fra ung alder av. Mest sannsynligvis. Hvis omstendighetene hadde vært slik at jeg hadde blitt introdusert til sporten fra liten av, og jeg hadde fått støtte og en “push” fra mine nærmeste til å fortsette å holde på med det. Eller kanskje jeg hadde holdt på med en annen sport. Men slik ble det ikke.

Det neste er viktig for meg å understreke: Jeg har fått mange gode verdier fra oppveksten. Det har blant annet lært meg å jobbe hardt for å lykkes, for å få ting jeg ikke har, for å nå mål. Det har lært meg å sette umåtelig pris på ting, opplevelser, erfaringer, personer i mitt liv, muligheter jeg får.

Dette kommer spesielt til nytte nå som jeg er inne i en fase av mitt liv, hvor jeg skal forsøke å leve av nettopp en sport, tennis.

Min avgjørelse om å si opp jobben for å forfølge min tennisdrøm har jeg blogget om i Hjertebank.

Jeg er som folk flest. Som deg som leser dette, kanskje. Jeg var ingen idrettsstjerne eller idrettstalent fra liten av. Men det er ikke dermed sagt at man ikke kan bli sprek eller god i en sport i voksen alder. Du setter selv målet. Du avgjør selv din egen suksess.

Jeg manglet alt i forhold til å starte en tilværelse der man skal holde på med noe aktivt i hverdagen. Jeg manglet alt også i forhold til å konkurrere. Jeg manglet styrke. Fysisk, ja, men også psykisk, i forhold til å kunne kontrollere konkurransenerver. Jeg manglet balanse. Jeg manglet teknikk. Jeg manglet erfaring.

Tre år senere er kontrasten fra begynnelsen av treningstiden større enn jeg kunne på forhånd ha forestilt meg. For nå har jeg opplevd, og forsetter å oppleve, livet hvor jeg holder på med en sport.

 

Jeg kan med et stort smil om munnen se tilbake på mange oppturer, men også nedturer; på flere stunder fylt med enorm gledesfølelse, men også med tårer og frustrasjon, på skinnende rene tennis-pokaler, men også flertallige timer med behandling og rehabilitering hos fysioterapeut, på fotoshoot med en internasjonal sportsaktør, men også på en hverdag nå hvor fremtiden er litt uvisst.

 

Jeg hadde ikke erstattet ett øyeblikk av disse minnene fra trening og tennis for noe i verden. Og jeg kommer til å fortsette. Snart 30 år, men dette er bare begynnelsen.

Jeg håper at du vil følge meg videre i en aktiv gründerhverdag!

Sporty hilsen,

Christina Mihaela

Christina Mihaela Carare tennis Sør Amfi Sam Eyde vgs Atletica treningssenter idrett norgesmesterskap nm-16

Fotograf: Håvard Stiansen

2 Kommentarer

  1. Sanja
    31. mars 2015 / 22:51

    Kjempe bra skrevet og levert Christina. Ønsker deg lykke til mot dine mål 🙂 Sanja

  2. christina
    Forfatter
    2. april 2015 / 19:41

    Tusen takk for herlig tilbakemelding, Sanja!